Av: Linda Ørstavik Öberg, energipolitisk rådgiver i Huseierne.

La det ikke være noen tvil om at strømprisene og energipolitikken vil prege de politiske diskusjonene, nyhetsbildet og kommentarfeltene i lang tid fremover.

Vi har hørt norske politikere snakke om viktigheten av energieffektivisering i mange år, uten at det har ført til en merkbar ekstra innsats.

Mens vi venter på ærlige svar og langsiktige planer fra de som burde ta rommet i energidebatten, så fylles det av andre.

Det er det siste vi trenger, og det vil gjøre omstillingen enda vanskeligere enn den allerede er.

Ikke mangel på politiske mål og ambisjoner

Overordnet er målet 55 prosent reduksjon i klimagassutslipp i 2030 og et klimanøytralt Norge i 2050. Videre skal vi spare 10 TWh i bygg, men handlingsplanen lar ennå vente på seg.

Beregninger fra NVE viser at kraftoverskuddet er borte og at deler av landet får et kraftunderskudd om få år, men at lønnsomme enøktiltak i boliger og næringsbygg kan frigjøre 10 prosent av Norges strømforbruk.

I tillegg sitter EU-kommisjonen akkurat nå og jobber med nytt bygningsdirektiv, EPBD, som vil få store konsekvenser for norske boligeiere. Alle bygninger skal være nullutslipp innen 2050, energiklassene skal revideres og de boligene som havner i de laveste energiklassene skal renoveres innen 2033 - og da snakker vi ikke ny farge på veggene.

Mens politikerne går rundt grøten blir tiden knappere og folk sintere – mens vi alle innerst inne vet at regningen kommer til å svi, og hvilken del av befolkningen regningen blir aller røffest for.

Energifattigdom

Mye treffer nå husholdningene samtidig. Bokostnadene vil øke drastisk nærmeste årene, og det er mye usikkerhet knyttet til strømpriser og strengere krav til bygningsmassen fremover.

Det vil i større grad bli synlig hvilke skiller som finnes i husholdningene og boligene våre, og skillene vil forsterke seg for hvert år som går hvis vi ikke tar grep nå.

Mens man i EU har kommet langt i diskusjonene rundt energifattigdom, støtteordninger, fradrag og fordeler for å hjelpe innbyggerne å nå klimamålene og EU-kravene, er diskusjonen om byrdefordelingen og tilskuddsordninger nesten fraværende her hjemme.

Vi har ingen gode tall på hvor mange som bruker en for stor del av inntekten til å betale strømregningen her hjemme, men mer enn 7 prosent av befolkningen i EU har ikke råd til å ha det varmt nok hjemme. Det er naivt å tro at ikke mange sliter i Norge også, og at den andelen vil øke hvis strømprisen stabiliserer seg på nivåer høyt over det vi er vant til.

For alle som sliter med høye strømregninger og trekkfulle boliger så hjelper det ikke at prisen var rekordlav i fjor, at systemet er samfunnsøkonomisk lønnsomt eller at man øker støtten til sol på taket med noen tusenlapper.

De tåler uansett ikke en voldsom økning i strømprisen eller nettleien. De har ikke råd til smart styring og den sårt trengte oppgraderingen boligen de bor i trenger. En oppgradering som hadde vært bra for både dem og klimaet.

Så vi trenger ikke bare krisetiltak når det stormer – men gode tiltak som virker på lengre sikt. En overordnet plan som gir forutsigbarhet for folk og familier. Ærlighet rundt hva som kreves av oss, hva det vil koste.

For det er det det hele til slutt koker ned til, å sikre en sosial rettferdig overgang for oss alle.

Mye snakk, lite handling

Uavhengig av hva man måtte mene om dagens energipolitikk, så er det store fordeler ved at husholdningene og næringslivet rustes mot høye strømpriser.

Energieffektivisering er nå en så lavthengende frukt at de som styrer ikke lenger klarer å få øye på den. Samtidig raser vanlige folk på Facebook og går i tog til Stortinget. Den sindige nordmann har fått nok, og har ikke vært så sinna siden han ble lurt til å kjøpe dieselbil.

Selv om Enovas pengesekk blir større for hvert år som går, klarer Norge faktisk ikke engang å dele ut pengene som forbrukerne selv betaler inn som skulle gå til Enøk-tiltak i husholdningene.

Og gud forby om vi skulle tenke fremtidsrettet med litt ekstra ambisjoner, som å bevilge en strømmilliard til energieffektivisering til kjent og velprøvd teknologi.

Når det stormer er det greit for Enova å kunne gjemme seg bak mandatet som fokuserer på senfase teknologi og tidlig markedsintroduksjon, og frykten for at støtte til velprøvd teknologi kan føre til prisøkning for forbrukerne – en frykt svært få som sitter i trekken fra stuevinduet kjenner på i hverdagen.

Men når både styrende politikere og Enova synes å være fornøyd med egen innsats og retningen statsforetaket tar, skjer det lite – altfor lite.

Det er nå vi må gire opp

For de som har lite eller ingenting igjen når strømregningen er betalt, er det som sagt en mager trøst at man får støtte til sol på taket, smart strømstyring, balansert ventilasjon og en helhetlig oppgradering av bygningskroppen – selv om alle disse er viktige og riktige tiltak å støtte opp om.

Ironisk nok er det når strømprisen er skyhøy som nå at lønnsomheten i enøk-tiltak er størst, men det er når vi trenger det som mest at vi ofte har minst penger til overs til viktige energitiltak hjemme.

Det norske boligeiere trenger er enkle løsninger og ordninger, hvor de faktisk føler at det er en vits å søke etter hjelp, råd og pengestøtte.

Enova, Husbanken og regjeringen bør være støttespiller og motivator, pådrivere for gode ordninger for husholdningene. Nyttig hjelp på veien for å finne ut hvilke tiltak som er smarte, lønnsomme og mulige å gjennomføre hjemme.

Mens man i EU legger 140 milliarder euro på bordet, krangler vi her hjemme om småpenger. Penger til lavterskeltiltak i tusenvis av boliger som sårt trenger å få ned energiforbruket. Vi kjemper om smuler, mens det egentlige problemet er at Enova og staten sover i timen.

I mellomtiden er det altfor mange som har trekkfulle hus med ineffektiv oppvarming. De sliter med strømregningene nå, men det er ingenting sammenlignet med EU-kravene som vil treffe lommeboka deres hardt og brutalt i tiårene som kommer.

Alle ønsker energieffektivisering

Mens vi ser på at statskassa stadig fylles opp takket være de skyhøye strømprisene, står ikke jubelen i taket hos husholdningene.

Og mens regjeringen og RME finregner på prosenter og støttesatser, setter ned kommisjoner og bestiller utredninger – glemmer man igjen at det er en ting man kan gjøre med en gang.

Energieffektivisering må være en av de ytterst få tingene igjen som vi ikke krangler om innen energipolitikken. Energieffektivisering er noe alle er enige om, og som kan gi målbare resultater på veldig kort tid – så hva venter vi på?

Det er en smal sak å utvide og forsterke de støtteordningene vi har, samt opprette nye. Kutte momsen, elavgiften og bevilge ekstra penger.

I et stadig uroligere landskap med politisk sprengstoff som mer rettferdig fordeling av inntekter og kostnader i dagens energipolitikk – vet jeg godt hva jeg hadde valgt.

Jeg hadde satt i gang en storstilt satsing på energieffektivisering, det konfliktfrie enkle alternativet som alle tar imot med åpne armer. Det er oss sammen som skal nå klimamålene, og fremover blir det viktigere enn noen gang å ha med seg alle sammen på vinnerlaget.

Men da må vi tørre å åpne pengesekken og satse. Det er naivt å forvente at husholdningene vil gjøre dette helt på egen hånd.