I Nettavisen 28. juni skriver olje- og energiminister Tina Bru at vi bommer med kritikken om innføring av effektbaserte tariffer. Som seg hør og bør så har vi selvfølgelig kommet med et tilsvar.

For å legge den ballen død en gang til; Huseierne er enige om det er til alles beste at vi utnytter eksisterende nett for å holde nettleia nede. Dette er sunn fornuft.

Problemet er at man alltid tyr til denne forklaringen, nettopp for å vri seg unna de vanskelige spørsmålene man ikke har svar på.

Jeg mener ikke at ny nettleie eller effektbaserte nettariffer er en hån mot kundene, det er det at man innfører dette nå uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag som er en hån.

Jeg er skeptisk til Brus slutning om at endringen som nå gjøres vil komme strømkundene til gode – og det er mange grunner til det.

Hvorfor kan vi ikke vente på pilotene?

Første problem er at NVE/RME ikke har klart å dokumentere den såkalte kapasitetsutfordringen. Med andre ord så er dette en omlegging for å ruste seg for fremtiden med økt elektrifisering.

Så hvorfor har man da ikke tid til å vente på resultatene av de mange kostbare pilotene som nettselskapene har satt i gang – eller spennende testprosjektene som ministeren kaller dem?

Å gjennomføre så store endringer i prismodellen for et viktig samfunnsgode med et så svakt faktagrunnlag som legges på bordet her, strider mot alle prinsipper for god forvaltning.

Hvilke prissignaler må til?

Det fører oss til problem nummer to, nemlig at man ved et pennestrøk endrer nettleiestrukturen, selv om det ikke finnes noen dokumentasjon på at det utløser den forbrukeradferden man ønsker.

I dag har vi ikke en kunnskapsbasert tariffmodell på plass som gir enkle og forståelige prissignaler til strømkundene.

Bru sier at de med «vanlig» forbruk ikke vil merke noe og at effektbaserte tariffer er godt utredet gjennom flere høringer.

Men vi som har lest disse studiene vet at de i all hovedsak konkluderer med at prissignalene må være meget sterke, at effekttariffer er vanskelig å forklare til kundene og gir liten merkbar endring i strømforbruket.

Skal nettselskapene ha all makt?

Problem nummer tre er at man legger alt ansvaret over på nettselskapene. Potensielt kan vi få rundt 130 ulike modeller, med påfølgende kundeopplæring og veiledning.

De ulike tilnærmingene kan gi vidt forskjellige utslag på strømkundenes faktura. At dette blir en «Teslatariff» som Bru skriver, kan bli langt fra realiteten.

Hva om nettselskapet velger sikringsstørrelse? Strømkunden vil bli straffet for stor hovedsikring, selv med jevnt forbruk og få effekttopper.

Eller om nettselskapet velger å ta utgangspunkt i kundens høyeste effekttopp det året, selv om den toppen ikke er representativ for resten av forbruket.

Mange av modellene innebærer at kunden blir straffet for høyt samtidig effektbruk, selv når det er lagt til tider med god kapasitet i nettet.

Så det er ikke gitt at omleggingen vil bidra til at vi bruker strømnettet smartere og utnytter ledig kapasitet.

Hva får man igjen for å spare strøm?

Problem fire er at endringene i nettleien vil svekke motivasjonen for å bruke mindre strøm siden energileddet kuttes kraftig.

Det vil ta lengre tid før investeringene i energitiltak blir lønnsomme, og kravet om lavt energiledd gjør det vanskelig å utforme nettariffer som premierer dem som bruker strøm i perioder med mye ledig nettkapasitet, for eksempel gjennom å lade elbiler om natten.

Bru skriver at; «en kilowattime spart vil alltid være en kilowatt du ikke må betale for.» Men hvis man har investert i dyre tiltak for å spare de kilowattimene, så vil regnestykket se annerledes ut for forbruker.

Alle må betale mer

Og nettopp kostnadsspørsmålet hopper man alltid elegant over. Det blir sagt at hvis man følger de nye reglene, så kan man spare tusenvis av kroner hvert år. Gjør man ingenting, blir det dyrt. Begge er sannheter med modifikasjoner.

Det å investere i dyrt ekstrautstyr for å smartstyre elbil og varmtvannstank koster. Så man må investere av egen lomme for å få nettleierabatt.

De som ikke har råd til dyrt ekstrautstyr slipper den investeringen, men de må ta ekstraregningen for andres nettleierabatt når de ikke har mulighet til å legge om forbruket. For like mye penger skal inn i nettleie.

Fordelingen endres, men omleggingen vil koste mye for forbruker uansett.

Strømkunden vil bli hørt!

Strømkundene utfordrer nå makta og stiller spørsmål ved reguleringen i større grad enn før, og i tiden fremover vil vi få en kraftig diskusjon om byrdefordelingen i det grønne skiftet.

Siden ingen av oss har mulighet til å bytte nettselskap, er det rett og rimelig at vi forbrukere stiller høye krav til rammeverk og nye nettleiemodeller.

Vi må sikre et rettferdig og forståelig system som gir alle like muligheter. Hvis ikke blir noen sittende igjen med svarteper – og det blir fort strømkunden.