— Foreløpig er det ikke lovregulert at alle her i landet skal ha en adresse. Det kan i verste fall sette liv i fare, sier Åge Hadler i Statens Kartverk

Når brann, sykebil eller politi skal finne en eiendom kan sekundene være avgjørende for om de kommer frem i tide. Det beste verktøyet de i dag har til å spore mennesker i nød, er en gateadresse. Den kan enkelt plottes inn på et hvilket som helst elektronisk kartsystem, og vise nøyaktig hvor det er behov for hjelp. Mangler du gateadresse, blir jobben straks mer komplisert. Da brukes i stedet matrikkeladressen (gårds- og bruksnummer), noe de færreste går rundt og husker på. Matrikkeladressen er dessuten ubrukelig på de fleste GPS-systemer, som enten må ha en gateadresse eller kartkoordinater for å peke ut nøyaktig hvor eiendommen ligger.

Mye arbeid gjenstår

I dag har kun åtte norske kommuner alle eiendommer registrert på en godkjent gateadresse. Dette inkluderer Askim, Rygge, Enebakk, Tjøme, Porsgrunn, Skien Stavanger og Inderøy. Hele 99 kommuner har ikke en eneste gateadresse, mens de resterende 323 kommunene har en blanding av gateadresser og matrikkeladresser. Av over to millioner adresserte eiendommer i Norge, mangler 35 prosent en entydig gateadresse. Dette mener Hadler er et alvorlig problem.

— Tidligere var dette kanskje ikke så nøye, men i dag er problemet mye større. For eksempel kan det by på vanskeligheter i forbindelse med postombæring, og ikke minst når det gjelder nødetater som brann, politi og sykebil, sier Hadler.

Fant ikke veien

Arnstein Ressem, fra Melhus Kommune i Sør-Trøndelag, har selv fått erfare dette problemet på kroppen. For tre år siden flyttet han inn i et lite boligfelt, og fikk beskjed fra kommunen om at alle eiendommene skulle få egen adresse etter ferdigstillelsen av en ny vei i området. Beboerne venter fortsatt på den nye veien, og på adresser. I mellomtiden har de, etter råd fra posten, selv gitt området navnet Gimsøya, men har ikke fått det inn i noen offisielle registrere. Det betyr at flere sliter med å finne frem.

— Vi hadde nylig et innbrudd her, og da klarte ikke engang politiet å finne oss. De endte opp lenger unna og måtte spørre andre om veien, forteller Ressem.

En nabo har også opplevd at ambulansen brukte lenger tid enn nødvendig i forbindelse med en utrykning.

— Vi hadde en her i nabolaget med behov for ambulanse. Da måtte den guides hele veien på telefon for å finne frem. Man kan jo lett tenke seg en situasjon der man ikke hadde noen til å guide seg. Derfor er det at vi mangler adresse litt bekymringsfullt sånn sett, sier Ressem, som også har stått frem i lokalavisa Trønderbladet i håp om å få gjort noe med problemet. 

Mangler lokalkunnskap

For ambulansene er det opprettet en rekke akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (AMK) som tar imot telefoner på nødnummeret 113, og sørger for å bringe kontaktdetaljer og annet videre til en ambulanse. Tor Helland i Kokom, et kompetansesenter med ansvar for helsetjenestens kommunikasjonsberedskap, er ikke i tvil om at gateadresser hadde gjort jobben enklere både for dem som tar i mot telefonene og for sjåførene som rykker ut.

— Det er helt klart enklest for oss hvis vi har en gateadresser. Dessverre er det slik i dag at store deler av landet ikke er dekt med gatenavn. I tillegg er det en utfordring at deler av det vi holder på med blir sentralisert. Da blir det vanskeligere å holde oversikten fordi enkelte kanskje mangler den nødvendige lokalkunnskapen, sier Helland.

Åge Hadler i Statens Kartverk tror også sentraliseringen av ambulansetjenestene kan føre til flere problemer.

— Opprettelsen av interkommunale selskaper som spenner over store områder gjør nok helt klart at det blir vanskeligere for sjåføren å ha lokalkunnskapen det er behov for, sier Hadler.

Blir ikke prioritert

Ifølge avdelingsingeniør Roar Dørum i kart og oppmålingsavdelingen i Melhus kommune er manglende adressering i stor grad et spørsmål om ressurser og prioriteringer.

— Det som nok generelt er en utfordring i kommunene her i landet er at når ressursene er litt knappe, er det gjerne adressering som kan vente. Det er enkelt å skyve det til side, men for øyeblikket pusher statens kartverk både rådmenn og ordførere for å få det på plass. Hos oss prioriterer vi i første omgang boligfelt og tettsteder, så får vi ta full adressering etter hvert, men da må det helt klart noen penger på bordet. Skilt koster, og det koster tid og penger å planlegge gatenavn og nummer. Når alt er på plass blir det også mye omadressering og administrasjon knyttet til det, sier Dørum.

Statens kartverk har nå bedt om mer penger til å følge opp de enkelte kommunene. Likevel står det i siste instans på kommunenes egeninnsats.

— Vi har mye kontant med kommune for å foreta ulike former kartlegginger, og hvis staten hadde tilbudt noen flere smøremidler og hjelpemidler kunne dette kanskje blitt prioritert høyere. Det står på penger og ressurser både sentralt og ute i kommunene, sier Hadler.