– Vi vil gjerne bo her riktig lenge, men uten å måtte slite med alt for mye vedlikehold når vi blir eldre, sier Anne Eriksdatter Bye.
Hun og ektemannen Kjell Granheim overtok odelsgården Klanderud i Eidskog, lengst sør i Hedmark, for 17 år siden. Den gang investerte de i varmepumpe, pusset opp innvendig og la blant annet nytt gulv med vannbåren varme for å slippe å fryse i det sjarmerende gamle huset. Nå var det tid for å gjøre noe utvendig.
Mer om malmen furu her >>>>
Vannlekkasje
– Det begynte med en kul på ytterveggen, forteller Kjell.
– Det skyldtes en lekkasje fra taket. Da vi fjernet panelet så vi at det også hadde kommet litt råte i tømmeret innenfor. Og på andre utsatte steder fant vi enda litt mer råte. Så da skjønte vi at det var på tide å skifte panelet. Det hadde sittet på i ca. 70 år.
- Det er mange ting som påvirker panelets levetid, forklarer byggmester Jan Børli, som har vært ansvarlig for rehabiliteringen.
– Blant annet hva slags tresort som er brukt, her var det gran, men også hva slags maling man har brukt og hvor ofte man har malt. Annet vedlikehold spiller selvfølgelig også inn. I tillegg til klimaet.
Området i grensetraktene er kjent for å være relativt tørt. Men 70 år er lenge. Den eldste delen av huset, ca. to tredjedeler av det, er fra 1817. Den nyeste delen ble bygget på i 1925. På 1700-tallet stod det ni bygninger på gården, og ifølge folketellingen fra 1801 var 44 mennesker knyttet til stedet – blant annet ”1 fattigfolk”. Klanderud ble regnet som en storgård her i nærheten av svenskegrensen. Nå står bare hovedbygningen og låven igjen. Kjells far rev de andre husene for å slippe å vedlikeholde dem.
Taket først
Snekker-Jan anbefalte Anne og Kjell å gjøre noe med taket først slik at de unngikk flere vannskader. Den største jobben var å få all taksteinen ned – uten å knuse den. Åsene, de bærende bjelkene, ble skiftet, og nytt bordtak og ny papp ble lagt. All råte i tømmeret ble fjernet, og så ville byggmester Jan Børli at huset skulle tørke litt før videre arbeid. Men takrennene ble satt på så ikke vannet fra undertaket skulle renne eller blåse ned på tømmerveggene. Heldigvis var fjorårets sommer ideell for å tørke veggen som hadde blitt våt. Huset har fine hvitmalte sveitserstilsdetaljer, og alle var enige om at det ble lettere å rehabilitere veggene uten detaljene på. Men det var en utfordring å få dem vekk. Treverket var festet i bygningen med svære jern. Disse måtte sages av med baufil, og så ble både inngangsparti og veranda i helhet løftet av med traktor. Under arbeidet stod de som ensomme skulpturer i hagens ytterkant. Den gamle teglsteinen var så å si like hel, så den ble lagt tilbake på plass. Og bak låven ligger enda mer – hvis noe må byttes senere. Kjell har samlet teglstein i mange år.
Etterisolere eller ikke?
Etterisolering anbefales når man først skifter panel. I ettertid er Kjell og Anne usikre på om de ville gjort det om igjen.
– Vi hadde mange tanker om dette på forhånd, og vi var veldig i tvil. Etter råd fra Sintef Byggforsk valgte vi å legge ny papp og 5 cm isolasjon utenpå tømmerveggen. Det er helt klart at det økonomisk aldri vil lønne seg, påpeker Kjell.
Etterisoleringen førte til veldig mange ekstra arbeidstimer. Alle detaljer rundt dører og vinduer måtte tilpasses, og det tok tid.
– Vi kan heller ikke merke at det har blitt noe særlig varmere her eller at det er lettere å varme opp, sier Anne.
– Før kunne det være 15 grader på kjøkkenet en kald vintermorgen, nå kanskje 17 – 18 før vi begynner å fyre.
– Og det er fordeler med den gamle løsningen også, legger Kjell til.
Treet tørker fortere opp uten isolasjon.
Ville slippe maling
Å male store, gamle trebygninger er en utfordring. Anne og Kjell var derfor åpne for alternative løsninger. De ble derfor svært interessert da de fikk tips om at det var brukt malmen furu på Glittersjå fjellgård i Heidal, ved foten av Jotunheimen. Anne tok derfor kontakt med Helge Nordskar for å høre hva de hadde gjort. Og ble varmt anbefalt materialet. Malmfuru er furu som har vokst seint og derfor har mye kjerneved i seg. Kjerneved ble blant annet brukt i stavkirkene våre. Harpiksen i veden gjør treet uhyre motstandsdyktig mot sopp og råte. Treet trenger ingen behandling, og blir etter en stund naturlig grått. Det kan bli blåsvart, men eventuell misfarging av blåvedsopp gjør ikke skade på treet.
Forsinket
Å få tak i god kjerneved har etter hvert blitt vanskelig. Det fikk Anne og Kjell erfare. De bestilte treverk fra Gudbrandsdalen og trodde de hadde fått prima vare. Men så sa Snekker-Jan STOPP!
– Hallo! Dette panelet har ikke nok harpiks. Veden er rett og slett ikke feit nok! Dette kan vi ikke bruke.
Leverandøren aksepterte klagen, og refunderte utleggene. Da ble det nye runder for å finne ny leverandør, men arbeidene ble selvfølgelig veldig forsinket. Rettvokst malmen furu er ikke lagervare. Den må bestilles. Materialbanken på Røros, hvor Røros kommune er en av eierne, ble i sin tid etablert for å levere materialer til gruvebyen. De visste råd, og Alvdal skurlag kunne heldigvis levere. Og nå ble byggmesteren fornøyd.
– Furuveden vi fikk herfra hadde en helt annen kvalitet. Vi ble skikkelig feite på fingrene av å jobbe med den, sier han. Hvis man ikke får tak i god nok malmen furu, anbefaler Børli heller gran.
På gamlemåten
Omtrent tre kvart år etter at arbeidet begynte, er håndverkerne i ferd med å legge siste hånd på verket. Jan Børli har under veis fått hjelp av Erlend Øverby, som har spesialkompetanse på lafting. Og Kjell Håkon Bye Granheim – sønnen i huset – har vært hjelpemann under hele arbeidet. Det har vært flere utfordringer under veis. Børli nevner blant annet overgangen mellom stående panel og liggende vannbrett. Også hjørnekassen bød på problemer siden det er bevegelse fra sidene. Mest mulig lufting var ønskelig, men samtidig ville man unngå mus i veggene. Han håper de har gjort gode valg. De gamle sveitserhusdetaljene er nå tilbake på plass, og panelbordene er nydelig tilpasset både skjeve vegger og mange detaljer. Det er blitt lagt stor vekt på å videreføre byggetradisjonene på stedet. Og ikke et eneste bord er festet med spikerpistol!
– Vi ville unngå hull i veggene som bare ville samle skitt og møkk, forteller Kjell.
– Bruker man spikerpistol går spikeren alt for langt inn, spikeren har ikke noe hode, og det blir en grop i treet hvor sopp lett setter seg fast. Det ville bli lite pent, tilføyer byggmesteren. Derfor er hver eneste spiker banket inn for hånd. Og guttene har passet nøye på så det ikke ble merker etter hammeren i treverket. Nå skal treet få stå der, helt ubehandlet, og gråne naturlig. Bare sveitserstilsdetaljene skal males, men det må vente til det blir litt varmere i været. Og år om senn må også vinduene ha et strøk eller to. Men det regner Anne og Kjell med at er overkommelig.
– Hvordan det vil bli? Nei, det vet vi ikke ennå. Det tar nok noen år før huset får en jevn, grå patina. De mest utsatte stedene på huset, der regn og vind treffer først, vil nok gråne før de delene av veggen som står mer beskyttet, sier Anne. Som har tid til å vente.
– Mange bruker jernvitriol for å få gråfargen med en gang. Vi velger naturmetoden. Vi lar det gråne med Kjell, jeg er jo allerede grå sier hun med en lun latter.
Men hun ser frem til at snøen blir borte og hun kan henge ut pelargoniaer i potter og anlegge nye staudebed rundt huset. Noe ble flyttet, men mye gikk dukken sist sommer.
– Jeg gleder meg til bygdekvinnelagets staudeauksjon. Da skal jeg kjøpe løytnantshjerter og riddersporer, sier hun.
God økonomi på lang sikt
Mange arbeidstimer og mange kroner er investert i huset. Malmfuru er en del dyrere enn vanlig panel. Men Anne og Kjell er overbevist om at dette har vært en god investering.
– Det må ligge en del økonomi i at man slipper å male huset, sier Kjell.
– Ikke trenger man å kjøpe maling, man slipper å male selv, og man slipper å engasjere andre. Og så synes vi dette valget var bra miljømessig.