På Vestre Sandøya utenfor Tvedestrand bor det ca. 200 mennesker fast hele året. Øya er uten broforbindelse og nesten bilfri.
Det begynte i 1995. Da flyttet Turids datter, Tove, til Sandøya med mann og barn.
– Den gang ante jeg ikke hva Sandøya var, forteller Turid.
– Men så begynte vi jo å komme på besøk. Vi fleipet om at vi kunne flytte hit vi også. Det er jo lett å drømme når sommersola skinner over havet og øya.
En gang var det et skrekkelig vær her, minnes Turid:
– Det var seinhøstes og det var høststorm og vi skulle hjem over fjorden i båt. Da sa svigersønnen min: Hvis dere fortsatt har lyst til å flytte hit nå, så er det riktig, for verre blir det ikke!
Turid og Arvid lot seg ikke skremme.
Turid er opprinnelig fra Utvik i Stryn kommune, så hun har opplevd storm før. I 2001 flyttet paret til Sandøya og leiet først et hus.
Sandøyas fineste plass
Arvid arbeidet i Statoil. Da han fylte 60 fikk han tilbud om førtidspensjon. Det var ikke alle som hadde lyst til å gå av med pensjon i den alderen, men Arvid var snar til å takke ja.
– Min mor døde i 2000 og alle barna våre var ute av redet. Det var ingen ting som bandt oss til Asker lenger, sier Arvid.
Han hadde bodd i Asker hele sitt liv og familien hadde bodd der helt siden 1600-tallet. Turid minnes hvordan hun ble kjent med stedet som skulle bli deres hjem:
– Første gang jeg besøkte Tove sa hun: Mamma, det er noe jeg må vise deg! Hun tok meg med til huset nedenfor, en brygge og en gammel butikkbygning. – Her kunne du og jeg hatt bakeri, mamma, sa hun.
Neste gang jeg var her sa hun:
– Nå skal jeg vise deg Sandøyas fineste plass! Det var da hun tok meg med opp hit. Til Hamberget. Navnet kommer trolig av ”Havnebjerg” eller ”Hamnehagen”.
I dag bor Tove i butikkbygget sammen med Jørgen og fem barn, og Turid og Arvid bor på Hamberget, Sandøyas fineste plass, med havet som nærmeste nabo.
Bakeri har det ikke blitt, men både mor og datter baker dagens brød.
Sauer ble løsningen
Eiendommen Hamberget består av 20 mål med havutsikt. Her er bratt vei opp og da Turid og Arvid kom hit var det helt gjengrodd.
– Det gikk ikke an å gå her, så ulendt og buskete var det, minnes Turid og Arvid. – Få hadde tro på at vi skulle få det til.
Men det gjorde de. Paret satte i gang med hogging og rydding og engasjerte arkitekt for å lage et hus tilpasset omgivelsene. I 2003 begynte byggingen.
– Vi begynte å bygge etter sommerferien og flyttet inn før jul, sier Arvid. – Så her gikk det unna! Det var så gjengrodd her. De første årene måtte vi hogge og rydde ustanselig. Vi hogg ned mange trær, men det som virkelig har vært løsningen for oss er sauene, sier Arvid.
Etter å ha bodd her i tre år fikk de 5 kopplam.
– Det er en blanding av villsau og spælsau, forteller Turid. – Og de gjør litt av en jobb. De har ryddet hele området for busk og kratt. Sauene tar alt, utenom einer. Det må vi ta selv. Det blir i grunnen et fint samarbeid.
Øyspinn
Tilværelsen som småskala-sauebønder har ført til flere endringer. Hva skulle de gjøre med ulla?
Turid søkte på nettet og fant fram til ”Spinnvilt” på Lillehammer. Snart hadde hun gått på spinnekurs og ikke lenge etter startet hun sitt eget lille spinneri.
Det begynte som ren hobby, men har utviklet seg til en liten butikk på Hamberget: Øyspinn. Her ligger garn fra alle sauene i fine hesper, merket med navnet til sauen som ulla er spunnet fra.
Turid har full kontroll. Hun klipper sauen med håndsaks, sorterer ulla, karder og spinner alt selv.
– Er det vær til det, liker jeg å ta med rokken ut, sier Turid. – Det er deilig å sitte ute og spinne. Arvid spurte meg om jeg ikke ville ha radioen der. Radio? Jeg hører så mange fine lyder der jeg sitter. Fuglesangen og rokken som surrer. Det er rent meditativt. Men når jeg spinner ute må det være vindstille.
– Hva gjør dere med skinnet og kjøttet?
– Skinn fra sauene sender vi til garving og kjøttet tilbereder vi på ymse vis. Vi har jo gode tradisjoner for pinnekjøtt med oss, sier Turid, som opprinnelig er vestlending.
Arvid har sitt eget lille verksted, hvor han driver med reparasjoner og litt treskjæring.
Til å begynne med jobbet Turid i Tvedestrand kommune, mens Arvid bygget opp tilværelsen på øya, med fisking og snekring og annet arbeid. Nå er begge pensjonister.
– Vi nyter livet her, sier begge to.
Det synes på dem.
Privilegerte
– Vi er privilegerte som har barnebarn så nære, sier Turid. – Tove har etter hvert fått 5 barn og de kommer ofte opp til oss. Det er barnehage på øya og en såkalt fådelt skole, hvor barna går fra 1. til og med 4. klasse. Skolebarn kommer ofte på besøk når de har ”utedager”. Her har vi lekeplass for mange.
Arvid fant en rest fra en trål og bant den opp mellom trærne. Barnebarna bruker den ofte.
-Vi trenger ingen trampoline, dette er kjempegøy.
Turid og Arvid har flere barn og barnebarn, både i Hønefoss og Ski. De kommer gjerne på besøk, og da bor de i det romslige annekset som paret har bygget. Det er ikke mye gardiner i huset på Hamberget.
– Det behøves ikke, sier Arvid. – Vi har jo ikke noen gjenboere heller. Bare et fiskemåkepar som banker på ruta hver morgen og kveld. De er her for tredje år på rad. Det blir en annen puls her. Midt på huset er det bygget et lite tårn med veranda.
– Her er det fint å sitte om sommerkveldene med et lite glass, kan dere tro!
Vi tror dem. Utsikten over Skagerak er fantastisk. Og Arvid har satt opp en skikkelig kikkert for å følge med på fugleliv og båttrafikk.
I dag ser vi en seilskute for fulle seil langt der borte, i stripen mellom himmel og hav.
Det finnes bare løsninger
– Hvordan er det å være øyboer om vinteren? Da er det vel både is og snø her?
– Det varierer fra år til år; vi har opplevd både snø- og isvintre, men også tilnærmet ”badetemperatur” i februar / mars, forteller Arvid. Sandøy Vel og kommunen måker ”hovedveiene”, og da er sparken det viktigste fremkomstmiddelet. Det er deilig her om vinteren også. Lyset er fantastisk. Det gjør noe med deg å bo slik hele året, ikke bare i ferien.
– Ser dere noen utfordringer med å bo her?
– Nei, sier begge, bestemt. – Det finnes i grunnen bare løsninger. Vi flyttet fra en trygg tilværelse i Asker, med alle tilbud rett i nærheten. Her har vi andre tilbud. Vi savner ikke Asker, det er så mye støy der. Her er det bare én bil og den tilhører dem som driver butikken. Vi som bor her bruker beina. Vi sykler om sommeren og om vinteren bruker vi sparkstøtting. Tove og Jørgen har brygge rett her nede. Der ligger båten vår. Skal vi til fastlandet bruker vi den, eller vi kan ta rutebåten om vi vil.
– Dere flyttet hit på en tid i livet da mange søker et enklere liv. Hvordan ser dere på frem-tiden?
– Her blir vi. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal være mulig, sier Arvid. – Dukker det opp noe hinder så skal vi vel finne en løsning på det også. Man kan ikke la være å gjøre det man drømmer om fordi man venter på å bli gammel. Vi tar det som kommer.