Skigarden er like ikonisk norsk som stabburet. Både fordi skigarden er solid når den er riktig satt opp, er nærmest vedlikeholdsfri, og ikke minst at den passer godt inn i et hyttelandskap, er den en god løsning dersom du ønsker å avgrense eiendommen. Skigarden er en fleksibel gjerdekonstruksjon som er lett å tilpasse terrengets linjer. Derfor gjør det heller ikke noe om tomta er litt ulendt, men gjør den til en praktisk løsning.
Skigarder har tradisjonelt vært benyttet som grensegjerde mellom innmark og utmark eller som avgrensning for beitemark eller slåttemark på Østlandet og i Trøndelag, og var først og fremst ment å skulle holde dyr utenfor, ville som tamme. Navnet stammer fra norrønt skið (uttales skith) som betyr kløvd trestykke.
Det holder å være hendt
- Den store fordelen med skigard er at den kan tilvirkes uten annen redskap enn øks og kniv, sier seniorforsker i Sintef Byggforsk, Anders Kirkhus.
Har du ti tommeltotter, kan det kanskje være greit å få andre til å gjøre jobben, spesielt hvis du skal håndtere skarpe redskaper. er det ingenting i veien for at du kan få det til selv, tror Kirkhus.
Les mer her: Slik bygger du en skigard
Er du så heldig at du har egen skog, kan du til og med finne emner til skigarden selv. Har du ikke denne tilgangen kan du få kjøpt både virke og staur hos forhandlere for en grei pris.
Det skal være ekte
Ekte skier består fortrinnsvis av kløyvde stammer av rett og ikke solvridd tynningsgran. Andre treslag, for eksempel furu, kan benyttes der tilgangen er bedre. Stammene må kvistes og deles i lengder på 3 til 3,5 meter og kløyves.
Kløyving kan utføres med øks og kiler eller med redskap tilpasset traktorens hydraulikkuttak om du er så heldig å eie en traktor, eller kjenner en bonde som kan hjelpe deg. Barkbredden i rotenden på hver ski bør være fra 50 til 80mm, avhengig av dimensjonen på stammen.
Stauremnet er mest solid når det er senvokst som i tett underskog fra tett granskog. Gran som har vokst på myr eller næringsfattig grunn gir også virke som er mer motstandsdyktig mot råte enn hurtigvokst gran.
Har du virke til å lage einerstaur er det svært motstandsdyktig mot råte. Maskindreid gjerdestaur anbefaler verken Kirkhus eller eieren av Norsk Skigard i Kvam, Knut Bjørnstad.
- Slike gjerdestaur er både for grove og for korte i tillegg til at de ikke ser ut som skigardsstaur, sier Kirkhus.
- Eventuelt kan du kjøpe staur som er impregnert, sier Bjørnstad, som selger staur både med og uten impregnering.
Stauren han impregnerer har først fått stå å tørke lenge slik at virket er i stand til å trekke til seg impregneringsvesken. Han kan også levere mer solide einerstaur.
Hovedstauren skal være lang. På den måten holder det å kappe av enden når den råtner, og bruke den på nytt. En vanlig lengde er fra 2 til 3 meter, og 50 til 70mm i diameter i rotenden. Hjelpestauren bør være mellom 1,5 til 2 meter lang, og 40 til 50mm diameter i rotenden.
Disse settes sammen i par som skiene festes i, og i avstander fra 70 cm til én meter om grunnforholdene er vanskelige til opptil 1,5 meter dersom skiene er lange og grunnforholdene (moldjord) er gode. Avstanden mellom staureparene skal være lik langs hele skigarden, med unntak ved hjørner eller åpninger hvor de bør stå tettere.
Skigarden bør ha fire til fem skier i høyden, men ikke over åtte til ti skier for en overkant på en drøy meter over bakken. Staurene bør ned i bakken med 40 cm for å stå støtt. Er jorda tørr og steinete, bør hullene man lager med spett vies ut slik at man kan stappe etter med jord og stein for å få en stødig staur.
Vidje eller ståltråd?
«Simpel surring. Dersom man synker så dypt som til å benytte ståltråd til surring, bør man som minimum benytte forsinket jernbindertråd» sier bladet om skigard i Byggforskserien humoristisk.
- Vi ser nok mest surring med ståltråd, sier Bjørnstad i Norsk Skigard.
Surringens funksjon er dels å overføre vertikale laster fra skiene til staurparet, dels å sørge for samvirke i staurparet ved horisontal belastning av skigarden, og må derfor stramme staurene godt sammen, leser vi i bladet fra Sintef Byggforsk.
Den «ekte» eller opprinnelige surringen fra før ståltrådens oppfinnelse er enten vidje, gransvei eller hårk. Vidje er en myk og seig kvist eller rotrenning. Spesielt er kvist av vier eller selje, og røtter av bjørk særlig bra, men de fleste treslag kan benyttes.
Gransvei er små, tynne og myke granplanter som har hatt harde vekstvilkår og som tas når sevjen har gått helt opp på våren. Da renskes de, splittes opp i to og oppbevares i vann. Hårk er ringer av einerkvist lange nok til å legges i to til tre runder.
Surringene legges i åttetall rundt staurene, gjerne i 4 – 5 runder, og vanligvis bruker man 3 – 4 surringer per staurpar.
Lever lenge
Med godt virke bør en skigard ha en levetid opp mot 50 år forteller Sintef Byggforsk i sitt blad. I tillegg kan skigardens enkelte deler ofte gjenbrukes, og få en levetid som er vesentlig lenger enn selve garden. Skigardsprodusenten i Kvam tror at vedlikehold hvert tiende år tilstrekkelig.
- Staurene kan kvesses på nytt når endene råtner, og bindeverket må sjekkes, sier Bjørnstad, som fremhever at bindeverk av einer er best, mens Sintef Byggforsk mener at ståltråd har en forventet levetid på 20 år.