Fugler har god nytte av solsikkefrø og andre typer fuglemat gjennom vinteren. Problemet er ikke snøen, men kombinasjonen av kulde og mørke. Undersøkelser viser at småfugler som meiser, gråspurv og dompap ikke er i aktivitet mer enn fem-seks timer i døgnet i den mørkeste tiden av året. I de nordligste delene av landet må de benytte seg av tussmørket om morgenen og ettermiddagen for å få samlet nok næring. Resten av døgnet, 18-19 timer, tilbringer fuglene på denne årstiden med hodet under vingen mens de tærer på fettlaget som de bygger opp i løpet av den korte, aktive perioden. Når man så vet at for eksempel en meis ikke kan klare seg uten mat i mer enn 20 timer når gradestokken viser minus ti, sier det seg selv at det må spises jevnt og trutt i løpet av de få timene fuglene er på vingene. Tilgangen på mat kan derfor være helt avgjørende for overlevelsen i denne barske årstiden.
Slik lager du fuglemat til småfuglene >>>>
Julenek en gammel skikk
Å hjelpe fuglene med mat vinterstid har lange tradisjoner. Juleneket er for eksempel en svært gammel skikk, som ikke er kjent utenfor Norden. Kanskje ligger opprinnelsen helt tilbake til hedensk tid. Folkeminnegranskeren Olav Bø skriver at neket er ”eit konkret uttrykk for den eldgamle medkjensla med alt levande ved juletider”. Og nek skal svært mange av oss fremdeles ha, selv om vi bor midt i byen og har et heller sparsomt fugleliv omkring oss.
Juleneket har lange tradisjoner i den norske julefeiringen. Neket skulle henges opp på julaften, enten utenfor låvedøren eller på stabburstaket, og ifølge Adolph Tidemands maleri fra 1848, var dette en begivenhet alle på gården deltok i. Originalen henger i Trondhjems Kunstforening.Den første som skrev om juleneket her i landet, var Erik Pontoppidan den yngre, som var biskop i Bergen fra 1747 til 1754. I verket ”Forsøg til Norges Naturlige Historie” fra 1753 skriver han: ”Jule-Aften gaaer den Norske Bondes Hosspitalitæt saavidt, at han end ogsaa byder Fuglerne til Giest, settende et utærsket Korn-Neeg uden for Lade-Døren paa en stang, hvorved Spurrer og andre Smaa Fugle holde sig ret lystige.” Poenget her er at slik Pontoppidan formulerer seg, kan det neppe være tvil om at juleneket på hans tid allerede var en tradisjon, og at skikken var vidt utbredt. En mulig forklaring på at juleneket ikke tidligere er omtalt skriftlig, kan være at det først utover på 1700-tallet var blitt en juletradisjon.
Opprinnelig et høstnek
Mye tyder nemlig på at opprinnelsen ikke var et julenek, men et ”høstnek”, knyttet til innhøstingen av årets avling. I en eldre beskrivelse fra Ringsaker-traktene heter det nemlig at ”naar man er færdig med Skaaraannen, skal man sanke op af Ageren sidste Baandet og bære det i Retning fra Gaarden til nærmeste Grænsegjærde og sætte det paa en Gjærdestør. Derved bærer man Gnaalen (dvs. sulten, forf. anm.) bort fra Gaarden”. Tilsvarende beskrivelser av handlinger i forbindelse med skuronna finnes også fra andre deler av landet. Langsomt har så denne skikken fra innhøstingen gått over til å bli en juletradisjon. Tanken var at når bonden ved juletider var snill mot fuglene, ville dette føre til at han neste år ble spart for skader på åker og eng.
Slik lager du fuglemat til småfuglene >>>>
Reglene og tradisjonene som knyttet seg til denne skikken kunne ellers variere noe fra landsdel til landsdel, men ett punkt synes å ha vært felles: Neket skulle settes opp på julaften, slik at også fuglene skulle kunne spise seg mette og på denne spesielle dagen ha noe ekstra å kose seg med.
Etter hvert fant julenektradisjonen veien inn til byene, antagelig gjennom folk som flyttet dit fra landsbygda. I byen hadde man rett nok ingen åker som trengte beskyttelse mot uår, men ved å henge opp et nek kunne også byborgerne vise at de i julen hadde omtanke for sine medskapninger. Enten vi er bevisste på det eller ikke, er det også i våre dager stadig denne tanken som ligger bak neket som henges opp på verandaen eller i et tre i hagen, og som vi hvert år håper at dompapene skal finne frem til.
Ifølge mange julekort er det dompapen som oppsøker juleneket, men det er ikke riktig. Den vanligste gjesten i neket er, som her, gulspurven. Andre som også gjerne besøker neket er gråspurv, pilfink og duer. Dompapen er imidlertid normalt ikke en fugl som oppsøker juleneket, det er ikke korn den lever av. Arter som gulspurv, gråspurv og pilfink er derimot svært glade i det som neket har å tilby. Kjøttmeis og blåmeis kan også av og til avlegge det et besøk, og duene naturligvis, de elsker jo korn. Ja, til og med kråker og skjærer kan i ubevoktede øyeblikk og på steder hvor de føler seg trygge oppsøke neket.
En hard tid
Vinteren er som nevnt en hard tid for fuglene med kulde og lite mat. De har derfor vinterstid trolig til alle tider oppsøkt menneskenes boplasser for å lete mat. Allerede veidefolkene etterlot seg forskjellig som fuglene kunne utnytte. Det var rester som ble liggende igjen etter jakt, fangst og fiske, og matrester ved boplassene. Etter at menneskene tok til å dyrke jorden, holde husdyr og ble bofaste, var det om vinteren alltid mat av forskjellig slag å finne omkring gårdene. Det var rester av mat, høy, slakteavfall og hestepærer. Bærbusker, frukttrær og andre plantede trær og busker med næringsrike frø og knopper ble etter hvert også en viktig matkilde.
Slik lager du fuglemat til småfuglene >>>>
Det moderne samfunnet har imidlertid gjennom sin avfallshåndtering frarøvet fuglene mye av den næringen som tidligere fantes rundt hus og bebyggelse. Det er derfor viktig og nyttig at mange i dag fôrer fuglene. Og selv om det saktens koster noen kroner å drive på med dette gjennom en lang vinter, får de fleste tifold igjen for det de i dobbelt forstand legger ut.
Setter farge på hverdagen
Mange julekort viser dompaper i juleneket, antagelig på grunn av dompap-hannens fine rødfargede bryst. Men i virkeligheten er ikke dompapen noen hyppig gjest i neket. Det er derimot gulspurven og - som på dette kortet - gråspurv og pilfink. Illustrasjon: Sigvald DahlFor fuglene som kommer til et fôringsbrett eller en fôringsplass setter farge på ellers gråhvite vinterdager og skaper liv og røre omkring seg. Hele tiden skjer det noe. Fugler kommer, forsyner seg og flyr igjen, mens andre kan sitte pal og spise i lang tid. Noen, som enkelte dompaper og grønnfinker, kan få det for seg at de eier hele fôringsbrettet og kan ha det like travelt med å jage andre som å få i seg mat. Kranglingen kan imidlertid reduseres ved å ha flere fôringsbrett, gjerne med forskjellig slags mat, og ved i tillegg å henge opp meiseboller og nøtteposer.
Vil ha vegetasjon rundt seg
Mange som legger ut mat til fuglene klager over at det kommer få fugler, og lurer på om fuglene er i ferd med å forsvinne. At mange fuglearter er i tilbakegang, er nok riktig, men det gjelder i større grad trekkfuglene enn de artene som er hos oss hele året. Når noen ikke får det antallet fugler på besøk som de håper på, har dette som regel noen enkle forklaringer. Vi kan her peke på tre:
1. Antallet fugler som kommer på besøk – både individer og arter – er avhengig av hvor man bor. De som bor i villastrøk får flere fugler på besøk enn de som bor inne i byene, og antallet øker enda mer hos de som bor landlig til og med skog i nærheten.
2. Omgivelsene omkring fôringsplassen må være slik at fuglene føler seg trygge. En hage der eieren har satset ensidig på kortklippet gressplen blir aldri fuglerik. Den som ønsker å ha fugler tett innpå seg, må derfor sørge for vegetasjon i form av trær, busker, hekker og kratt som kan fungere som skjul dersom en fiende skulle dukke opp. En skikkelig ”fuglehage” er en hage som mange vil betegne som litt uflidd!
3. Antallet gjester er avhengig av hva slags mat som legges ut. Ikke alle fuglearter spiser det samme, og variasjon i kosten er av betydning for hvor mange arter som vil innfinne seg. Viktig er det også å huske at noen arter helst vil ha maten servert på bakken. Er det mange katter i nabolaget, kan det være lurt å sette opp et nettinggjerde omkring fôringsplassen.
Slik lager du fuglemat til småfuglene >>>>
Brett og automater
Mye av utstyret som brukes ved fôring av fugler kan man lage selv. Men hvis man ikke er av det fingernemme slaget eller ganske enkelt ikke har tid til å gjøre dette selv, er det ingen problemer med å få kjøpt det som trengs. Jernvarehandler, frø- og planteforretninger og til og med større dagligvarebutikker er eksempler på steder som selger fôringsbrett og automater.
Det beste er selvsagt at fôringsbrett har tak. Åpningene i sidene må imidlertid være så store at fuglene har mulighet til å holde godt utsyn mot fiender. Uansett utforming er for øvrig hyppig renhold nødvendig for å unngå at fôringsplassen blir en smittekilde for sykdommer. Dette gjelder også steder hvor mat legges på bakken. Salmonella er den sykdommen som hyppigst smitter fugler på en fôringsplass (de legger jo fra seg ekskrementer rett ned i maten mens de spiser), men også andre sykdommer og parasitter kan overføres.
Litt arbeid er det selvsagt å drive på med fuglefôring, men gleden og underholdningen man får tilbake er strevet verd.