I Norges første hagebok, «Horticultura», som kom ut i Trondheim i 1694, skriver forfatteren Christian Gartner at en hage burde utstyres med noen rariteter – blant annet «Urte-Potter», «smukke Fiske-Damme» og «skiønne Lyst-Huse». Han kjente sannsynligvis til lysthuset i kongsgården i Trondheim som hadde blitt oppført i 1650-årene.
På 1600-tallet dukker det opp lysthus flere steder, både hos biskopen i Bergen og hos amtmannen på Nedenes kongsgård i Arendal. Også på prestegården i Ullensvang er det en «havestue». Utover på 1700-tallet blir lysthusene vanlig innslag i hageanleggene ved en rekke gods og herregårder, embedsmannsgårder og prestegårder. Mange prester gikk ifølge hagehistoriker Madeleine von Essen foran for å fremme hagekultur og nye jordbruksmetoder. De oppfordret blant annet til mer dyrking av potet i Norge.
Bli medlem i Huseierne og få alle våre kontrakter gratis.
Et sted å være alene
Potetpresten Jacob Nicolai Wilse i Spydeberg var en av dem som fulgte Gartners anvisninger og anla en forseggjort hage med et skjønt lysthus – «hvorfra man har den herligste Udsigt», skriver han. Her kunne han fri seg fra værets uleilighet, være alene, lese, filosofere, holde oppsyn med sine ansatte, samtale med en god venn, nyte forfriskninger, høre musikk og ikke minst kunne bruke det som et bedehus og omgås sin Gud.
Utover på 1800-tallet ble lysthus populært blant de kondisjonerte. Rike handelsmenn og embedsmenn anla lysthus hjemme eller på landstedet sitt.
– Jeg tror at en av grunnene til at lysthusene ble så populære blant de kondisjonerte, var at det var et sted de kunne være alene, sier Madeleine von Essen. – Det var et sted man kunne omgås uten at tjenestefolkene kunne høre hva man snakket om. Det var ikke så mye privatliv den gangen, og i lyshusene kunne man snakke sammen uforstyrret. For Wilse var det også et sted han kunne være alene med Gud.
Statussymboler
Lysthusene var også statussymboler, og impulsene kom fra barokkhager, rokokkohager og nyklassisistiske anlegg ute i den store verden. Også kinesisk stil ble populært. Norske kjøpmenn hadde handelsforbindelser med Kina og Øst-Asia, og det satte spor i norske hager.
Lysthuset på Alvøen utenfor Bergen, er et slikt kinesisk-inspirert lysthus. Det ble bygget av industripioneren Hendrik Fasmer som startet landets første papirfabrikk og bygget opp Alvøen til et betydelig industristed. Fasmer var også opptatt av arbeidernes sosiale forhold, og inspirert av et engelsk patriarkalsk mønster bygget han opp et mønstersamfunn der arbeiderne fikk egne små hus med hager, egen verksskole, sykekasse og begravelseskasse, festlokale og boksamling. Alvøen er i dag et av landets best bevarte industristeder, og Fasmer-familiens residens er nå en del av Vestlandske Kunstindustrimuseum.
Hans egen bolig ble trolig bygget som et lyststed på slutten av 1700-tallet, og tatt i bruk som helårsbolig fra 1808. Det åttekantede lyshuset har årstallet 1797 i vindfløyen over et spisst pagodetak. Vinduene er smårutete og typisk engelske, mens dørene er rokokkoinspirert. Innvendig er himlingen malt himmelblå. Midt i taket lyser solen, og den er omkranset av stjerner og planeter.
Hvem som tegnet de små lysthusene vet ikke Madeleine von Essen. Det har hun rett og slett ikke fundert over. Hun er usikker på om det fantes arkitekter så tidlig. Kanskje snekkermesteren bare fikk et bilde å se etter? Kanskje fikk han frie tøyler?
Hennes egen favoritt er hagepaviljongen på Rød herregård ved Halden – en bygning fra 1756. Her er det marmordekorerte gule vegger og hvitmalte brystpaneler med store speil innvendig. En flott kamin ga ekstra varme tidlig på våren eller sent på kvelden.
Uformelt
Ved Nes jernværk i Agder var det vanlig å vandre til lysthuset eller veksthuset, oransjeriet, om ettermiddagen for å drikke te. Lysthusene ble også brukt til små selskaper med venner og familie.
– I lysthuset var det privat og uformelt, sier von Essen.
I boken «Lysthus i Norge gjennom 300 år» har Kari-Marte og Tor Harald Frøyset samlet bilder og informasjon om ca. 100 gamle og nye lysthus landet rundt. Svært mange av dem er små arkitektonisk smykker.
– Det startet med en artikkelserie i Norske Hjem, som vi utgir, forteller Kari-Marte Frøyset. – Vi oppdaget at det ikke var noen som hadde skrevet om lysthus tidligere, og ble svært nysgjerrige på disse små husene. Det viste seg å være mange flere enn vi trodde, og det er gledelig at så mange er bevart.
At boken deres har inspirert flere til å ta vare på og sette i stand de gamle lysthusene sine synes hun er ekstra stas, og minner om at det er mulig å søke støtte fra Kulturminnefondet til restaurering.
De eldste lysthusene var svært lukket. Det var for at man skulle kunne skjerme seg. Etter hvert ble det mer og mer glass og vinduer, forteller Frøyset. Stilen på hagehusene forandret seg i tråd med byggeskikken ellers. Hver epoke er grundig beskrevet og illustrert i boken.
Stor interesse i dag
Interessen for lysthus er stigende, mener Kari-Marte Frøyset, som har lagt merke til at det settes opp lysthus i forskjellige miljøer.
– Jeg tror det skyldes at vi har behov for å være litt alene i dag også, sier hun. – Vi er på nett hele tiden, og dagens arkitektur med åpne romløsninger gjør at det er få steder å trekke seg tilbake.
Selv kombinerer familien Frøyset drivhus og lysthus.
– Her kan man både være alene og vi kan hygge oss sammen. Det er litt værhardt her vi bor, og da er det deilig å sette seg inn når det blåser. Det hender også at vi spiser middag her.
Siden ekteparet hadde så mange gamle bygninger å vedlikeholde fra før, valgte de et nytt vedlikeholdsfritt drivhus. Mellom tomatplantene og blomstene finnes det både en sofagruppe og et skrivebord.
– Her sitter jeg ofte og jobber – særlig hvis jeg trenger å konsentrere meg. Det er fint å ha et sted uten internettdekning også, sier Kari-Marte Frøyset.
Et ekstra rom
Tonje Waaktaar Gamst, som er redaktør av Norsk Hagetidend, bekrefter at veldig mange bruker drivhuset som lysthus og som et ekstra rom. Det kan man for eksempel se på Instagram.
– Dedikerte hagefolk er gjerne hjemme hele sommeren, og de bruker heller pengene sine på et flott drivhus med fine hagemøbler og eksotiske planter enn på dyre utenlandsreiser. Og det er mye flott man kan utstyre hagestuene sine med så man kan sitte der selv om det regner eller er litt kjølig: Kurvmøbler, pledd og saueskinn, varmeovner og lys, for å nevne noe, sier hun.
Hun anbefaler folk som vurderer å kjøpe seg drivhus å kjøpe det litt større enn de først hadde tenkt, slik at det blir mulig å kombinere hageinteressen med å sitte der. Det er fint med plass både til tomatene og litt kos, mener hun. God takhøyde er derfor viktig.
– Du vet, vi nordmenn elsker å være ute. Å sitte i et glasshus blir det nærmeste vi kommer nettopp det – å være ute. ngs@huseierne.no