Da paret fikk tilbud om å kjøpe hyttetomt i Rotlia i Stange kommune, var de ikke sene med å bestemme seg. Vesthellinga ned mot Mjøsa var ideell for en deilig hage, men de oppdaget raskt at de hadde kjøpt ei steinrøys.
Bli medlem i Huseierne og få fem utgaver av Hus & Bolig med nyttig boligstoff.
Stein gale
Da de begynte å fjerne busker, kratt og trær oppdaget de at tomta var ei steinrøys, og hva skulle de gjøre med all steinen? Et alternativ var å kjøre den bort, eller grave den ned, men Per Svenskerud var glad i steinmurer. Hvorfor ikke bruke den til det?
Han begynte arbeidet på steinmuren inn til gjennomfartsvegen på oversiden av tomta. For å få fraktet og løftet de store steinene på plass brukte han traktor og minihjullaster. Jobben var tung, lang og vanskelig, men han var tålmodig. Da han hadde lagt den siste steinen, var Ree-Lindstad rask til å fylle på med jord og planter. Nå sto muren på forsiden av tomta for tur. Og like raskt som den ble ferdig, fikk hun plantene på plass. Først da murene som rammet inn plassen hvor hytta skulle stå var ferdig, og beplantingen var gjort, begynte arbeidet med oppføring av hytta.
Tungt arbeid
- Den tyngste, lengste og vanskeligste jobben er det Per som har gjort, sier Ree-Lindstad, og legger til at hennes bidrag har vært «pynten på bløtkaka», noe ektemannen er enig i.
Av en onkel hadde Ree-Lindstad fått ei kompassplate i støpejern. Med all steinen på tomta, fant hun ut at hun skulle lage en steinplatting med utgangspunkt i kompasset. Med god hjelp av søsteren Signe, laget de en platting på rundt tre meter i diameter inntil den nedre steinmuren hvor ektemannen har anlagt en benk i stein som samler solvarme, og er lun å sitte på i fine kvelder i vår- og sommersesongen.
Planter som klarer seg selv
For Ree-Lindstad var det vesentlig å velge planter som kunne klare seg på egenhånd uten at hun måtte tenke på vanning, eller at de måtte tas opp eller settes ned på bestemte tidspunkter.
- Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet det ville blitt vanskelig å gjennomføre, smiler hun.
Derfor har hun plantet busker og stauder som klarer seg selv. Hun ønsket heller ikke at de skulle virke fremmedartede.
- Et viktig poeng for meg var at det jeg har plantet skulle gli naturlig inn i omgivelsene med det vi ellers finner av vekster i området, sier hun.
De har hentet einer, rogn og hassel grøftekanter og skråninger i nærheten, akeleie og engblomster tar de vare på der de kommer. Søtmispel er brukt for skjerming, den får vokse friere enn hvis den hadde vært tenkt som en tett hekk med mye beskjæring.
- Rognspirea derimot vokser godt utover, så den prøver jeg å holde under kontroll, sier hun.
Øst for sol, vest for måne
I bedet mot øst, ved inngangen til hytta har hun plantet et prydkirsebærtre, svartsurbær og sibirlønn. Her er det ikke så mye blomster, annet enn aurikler, gravmyrt og iris.
- Jeg tok med noen peoner hjemmefra, men den eneste som har overlevd får bare en liten stilk med som oftest bare én blomst, så den liker seg nok ikke så godt der, bemerker hun.
I bedet mot vest har hun plantet stauder som pynterabarbra, storkenebb, hagepute, saxifraga, iris, stormarikåpe, høstfloks og høstasters.
- Salvie trodde jeg skulle klare seg bedre og bre seg utover, men den er fremdeles beskjeden, sier hun.
De har bare brukt jorda fra tomta da den ble ryddet, så det er ikke akkurat fet matjord det er plantet i. De har heller ikke gjødslet i særlig grad.
I trappen innfelt i den nederste steinmuren har hun plantet timian. Der stortrives den og blomstrer tidlig på sommeren.
- Det ser bare så bra ut, utbryter hun.
Høstastersen er flott når den kommer på sensommeren, og gir rikt liv av sommerfugler og andre insekter helt til frosten kommer. Prydgress har hun prøvd, men det trives ikke.
- Iris og stormarikåpe klarer seg derimot veldig bra. Jeg tenker faktisk på at jeg må begrense dem, sier hun.
I bedet har hun også plantet villvin og kaprifol, og foreløpig holder villvinen seg i «skinnet», men hun tror den må passes litt på slik at den ikke tar over styringen. De første årene var det skogskjegg i bedet, men den valgte hun å fjerne da den ble for voldsom.
Rådyrbesøk
- Jeg har plantet leddved og klokkebusk, men både buskene og de unge epletrærne ellers i hagen blir godt «beskåret» gjennom vinteren av rådyrene, forteller hun.
Hun er slett ikke sikker på at de minste klokkebuskene har tålt å være bespisning i tillegg til tørken, og venter spent på om de kommer seg i løpet av våren. I begge steinbedene har hun nålebusker, men har lagt vekt på at det er busker som ikke skal bli så høye. På vestsiden mot Mjøsa har de vokst seg vide, så der har hun måttet stusse dem litt.
I et bed nede på plenen ved en grusgang, har hun plantet store rosebusker. Hun valgte buskroser som ikke gjenblomstrer, og som bunndekke har hun satt ned gravmyrt. Den tror hun kanskje hun må bytte ut fordi den tar litt overhånd. Der har hun også svartsurbær og snøbær. Akeleie har kommet av seg selv.
Da hytta var ferdig bygget, ble den rammet inn på forsiden av enda mere stein, og mellom hytteveggen og steinrammen, har Svenskerud lagt en treplatting som er blitt tilskåret slik at den runder steinen. I et hjørne på plattingen er det skåret ut plass til ei bålpanne som ikke helt uventet er rammet inn av stein, og som man kan kose seg rundt en kjølig vår, sommer eller høstkveld.
Et lé av kampestein
Nederst på plena har fem kampesteiner, ubrukelige noe annet sted, blitt til et hesteskoformet, vestvendt lé hvor de har plassert hjemmesnekrede pallebenker foran et ildsted.
Plantene greier seg stort sett selv, men Ree-Lindstad har stadig nye ideer.
- Jeg har tenkt at jeg skal ta med høstblomstrende sedum som jeg har hjemme, og også hosta (bladlilje) som jeg kan plante, sier hun, og innser sannsynligvis at hun aldri blir helt ferdig med hageprosjektet sitt. kgd@huseierne.no