Over kjøkkenbenken hjemme hos Lotte Arnesen (29), er flisene oransje. Slik har de vært siden huset ble bygget - kanskje på 70-tallet en gang. Legger man godviljen til, kan man kalle stilen ”retro”.
Se her, sier hun, og åpner kjøkkenskapet:
- Alle på Svalbard har det akkurat sånn. Her finner du bare forskjellige kopper og skåler. Ingen jeg kjenner har et helt servise med like deler.
Å frakte møbler og inventar til øygruppen i Arktis er kostbart. Derfor tar de aller fleste til takke med det de får utdelt. Og trenger man noe, får man alltids tak i noe brukt via Facebook.
Trivelig og trygt
Lotte er konditor. Etter flere år på Theatercafeen i Oslo hadde hun lyst til å prøve noe annet, og søkte seg til kafeen Fruen i Longyearbyen. Nå har hun vært her i noen måneder, og begynner å finne seg til rette. Leiligheten deler hun med to kollegaer.
- Jeg trives godt, og det er lett å bli kjent med folk her. I Oslo hilste jeg aldri på naboen rett over gangen en gang. Trygt er det også. Ingen låser døren. Jeg oppdaget nylig at jeg har ringeklokke, forteller hun.
Lønnen er litt lavere enn i Oslo, men hun betaler bare 16 prosent skatt. Husværet er også ganske rimelig. 3 000 kroner pr. måned dekker absolutt alle utgifter, blant annet oppvarming. Samtlige har vannbåren varme.
- Det er med andre ord ganske gunstig å være her, så de fleste burde klare å legge seg opp noen kroner.
Heller ikke "male hus grå"-trenden følger man på Svalbard.
Leier av arbeidsgiver
Longyearbyen ligger 1 309 km fra polpunktet. Vinteren er lang. Mørketiden strekker seg fra 26. oktober til 16. februar. De fleste som kommer hit planlegger å bli for en kort periode, ett år eller kanskje to, men ofte blir de mye lenger. Gjennomsnittlig botid er fem år.
- Ni år er det blitt, forteller Sveinung Lystrup Thesen (37).
Han kom hit fra Brumunddal i 2005 for å jobbe hos Sysselmannen. I dag er han i administrasjonen i Store Norske. Hvor lenge han blir, nei det vet han ikke.
- Jeg har fått samboer og barn, og vi blir så lenge vi trives. Vi får ta en gjennomgang om tre-fire år - når det blir skolestart, sier han.
Han bor i et av rekkehusene helt øverst i Longyearbyen, to minutter fra arbeidsplassen. Som nesten alle andre leier han fullt møblert gjennom arbeidsgiver. Store Norske disponerer nærmere 400 boliger, fra store familiehus til små hybler. Ryker støvsugeren får han straks en ny fra arbeidsgiver.
Heller ikke Lystrup Thesen låser døra.
- Nei det gjør vi aldri. Og bilen står med nøkkelen i.
Ulempen ved å bo på Svalbard er den lange avstanden til familien på fastlandet, spesielt når man trenger barnevakt. Fordelen er den fantastiske muligheten man har til naturopplevelser og friluftsliv. Men det er særlig det yrende kulturlivet og samværet i samfunnet som gjør at man blir. Det er det som holder folk her, mener Lystrup Thesen. Alle er med på noe. Man kan velge mellom 70 ulike aktiviteter. Du kan klatre, kite, kjøre scooter eller spille teater. Eller svømme i dempet belysning til behagelig musikk. Svømmehallen er alltid åpen, og et årskort koster 1 500 kr.
På sledetur med hund i storslått og hvitt landskap.
- Det er lett å komme ny her. Det er lett å bli kjent. Alle er ressurssterke. Det er som en positiv motor, sier han.
Får våpentrening
- Ja, det er veldig sosialt her. Jeg har vært her i seks år nå.
Utenfor en av rekkehusleilighetene i nabolaget møter vi Anna Vader (46). Hun pakker skuteren for å dra på husmorferie med en venninne. Gjennom jobben ved universitetet, UNIS, har hun fått låne en hytte for weekenden. Gevær er en del av utrustningen. Hun er redd for å møte bjørn, men så å si alle på Svalbard får opplæring i våpenbruk.
Selv om hun har vokst opp med mørketid i Tromsø, forteller hun at det er mye mørkere på Svalbard. Men det er også flott - med den imponerende stjernehimmelen og det blafrende nordlyset.
Også hun leier hus gjennom jobben. Alt er klart når man kommer. Men det er veldig stor forskjell på hva slags avtale man har.
- Det er veldig lagdelt. Noen har ingen boutgifter i det hele tatt, noen betaler litt, mens de som ikke har en arbeidsgiver som sponser husleien bor veldig dyrt, forteller hun. Selv betaler hun 15 000 kroner pr. måned for en leilighet på 110 kvadratmeter.
Anna Vader laster snøscooteren for å dra på hyttetur.
Dyr melk, billig vin
Mat er kostbart på grunn av de store transportutgiftene. På butikken koster en liter melk 33,90. Men alkohol er billig. En flaske Corona Extra koster 10 kroner, vanlig boksøl 7, og du får en treliters kartong med vin for 130 kroner. Men du kan ikke kjøpe så mye du vil. Turister må vise frem flybilletten. Fastboende må ha klippekort utstedt fra Sysselmannen.
- Salg av alkohol på Svalbard er kvoteregulert, forklarer ekspeditør Tina Karlson i alkoholutsalget (som ligger innerst i matbutikken). Man kan kjøpe 24 bokser eller halvflasker øl, 0,5 liter sterkvin og 2 liter brennevin pr. måned.
På Vinmonopolet handler man med klippekort.
Hun sjekker at du er innenfor og klipper i kortet før du kan ta med deg varene til kassen.
- Det er litt sært, men helt greit, mener Lotte Arnesen.
Det er begrensninger på øl, men man kan altså kjøpe så mye vin man vil!
Reglene henger igjen fra den gangen gruvearbeiderne drakk øl og brennevin, mens funksjonærene drakk vin. Skal man ha fest, må man altså hamstre. Eller så går man på byen når det er tomt. På barer og restauranter er det ingen begrensninger.
Sykehus, men ikke gamlehjem
Fortsatt bor det flest menn på Svalbard. 58 prosent av befolkningen er menn. Og halvparten av husholdningene består av én person. Selv om det tidligere gruvesamfunnet er blitt svært familievennlig, er det ikke åpnet for at kvinner skal føde her. Alle gravide må reise til fastlandet senest to uker før termin.
Longyearbyen sykehus er et akuttmedisinsk beredskapssykehus, men kan sammenlignes med et større helsesenter. Det utføres planlagte operasjoner, og det tilbys allmennlegehjelp, tannlegetjeneste, og fysioterapi. De fastboende er rimelig fornøyd med helsetilbudet.
- Sykehuset på Svalbard er det mest effektive jeg har opplevd. Ingen kø! Jeg fikk behandling etter 3 minutter da en kaffekopp eksploderte rett foran meg, forteller Lotte Arnesen.
De eldste er det ikke plass til i øysamfunnet. I 2012 var det bare 14 personer over 70 år. Det finnes ingen aldershjem eller sykehjem. Og ikke noe NAV-kontor.
- Jeg har sett noen få gamlinger her, men på Svalbard forutsettes det at du klarer deg selv, påpeker Lotte Arnesen. ngs@huseierne.no
Denne artikkelen ble første gang publisert i oktober 2014.