– Jeg unner ingen de problemene jeg har fått med tømmerhuset, og vil advare andre som planlegger å bygge med tømmer: Pass på at tømmeret er av god nok kvalitet, at det er kjerneved og at den er tørr nok. Pass også på at de som bygger, vet hva de driver med, sier Henneberger.
Hun bor i et hus hun elsker, men hun gleder seg til veggene tørker.
Drømmestedet
Vi befinner oss på Bolsøya like utenfor Molde. Eiendommen ligger naturskjønt til, med spektakulær utsikt: Fra verandaen til Henneberger kan man på klarværsdager se Romsdalshornet og mer enn hundre andre fjelltopper, man kan se sjøen koke av laks og sild, man kan se havørnen jakte og solen synke bak blånene. Når det er jazzfestival i byen hører Henneberger musikken fra festivalbåten – uten at hun behøver reise seg fra verandastolen. Eiendommen fant Henneberger og hennes ektemann etter flere års leting. På den tiden bodde de i Munchen. Men drømmen var å flytte til Norge, nærmere naturen, stillheten og den friske luften. Da eiendommen var kjøpt, satte Karis ektemann, som var arkitekt, seg ved tegnebordet og utformet en storslagen tømmerbolig. Til å sette opp bygningen valgte de en lokal byggmester. Tømmeret fikk de fra Russland. I ettertid tror Henneberger at kvaliteten ikke var så god som de ble forespeilet.
Russisk tømmer
BLOMSTERBUKK: Man kan se sporene etter insektene som nå har flyttet ut av tømmerstokkene. – Det er ikke bare Norge som har lange laftetradisjoner; det har jo også en rekke andre land, blant annet Russland. Vi stolte på informasjonen vi fikk om at det russiske tømmeret var jevngodt med det norske, men selvfølgelig var det billigere. Det fikk vi imidlertid forklart med at arbeidskraften der borte var langt rimeligere. Og det hørtes jo tilforlatelig ut, sier hun.
Da huset ble satt opp i 1998 bodde hun og mannen fortsatt i Tyskland. De fikk derfor ikke fulgt byggeprosessen på nært hold. Men de regnet med at alt gikk som det skulle. Da huset sto ferdig dro de i fargehandelen for å få ekspertråd om hva de skulle bruke på veggene.
– Vi ble anbefalt en oljebeis fra Jotun, og gikk i gang med tre strøk. Fargen ble mørkere enn vi trodde, nesten helt svart, men vi syntes det så fint ut, så vi tenkte ikke så mye over det, sier Henneberger.
Godt hus
I 2005 bestemte Henneberger seg for å flytte permanent til Norge. Hun hadde da blitt enke, men selv om hun ble alene i det store huset, trivdes hun fra dag én.
MÅLER: Nabo Jarle Bjørndal følger nøye med på fuktigheten i veggene. Noen steder er det kliss vått, andre steder begynner det å tørke.– Det er et godt hus å bo i. Mine venner som kommer på besøk hit fra Tyskland sier også det, at det er en helt spesiell og god atmosfære her, sier Henneberger.
Det var i vinter at problemene begynte å vise seg. Hennebergers gode nabo, håndverkeren Jarle Bjørndal, skulle hjelpe henne og få skikk på et vindu på vestveggen, som var lekk.
– Da han tok ut vindusomrammingen, så vi det. Tømmeret var kliss vått, sier Henneberger.
Fuktig
Ved nærmere undersøkelser viste det seg at det ikke bare var tømmeret ved vinduet som var vått. Også andre steder var tømmeret svært fuktig. Så fuktig at det lille insektet rød blomsterbukk levde livets glade dager inne i noen av de massive stokkene. Går man helt tett inn på tømmeret på huset til Henneberger, kan man se de små hulrommene insektene har laget seg.
– Jeg kan ikke skjønne annet enn at tømmeret må ha hatt for høy fuktighet da vi bygget. Vi fulgte ekspertrådene og lot huset stå umalt ett år, for at det skulle tørke skikkelig før vi beiset. Men det var vel ikke nok. Og så må beisen på et vis ha konservert fukten inne i tømmeret, sier Henneberger.
Tørkeprosessen
For å få bukt med fuktproblemet har Bjørndal nå slipt av det meste av beisen på huset. Tanken er å få fjernet filmen av beis som kan ha stengt fuktigheten inne, slik at veden kan tørke helt opp.
GIR UTSLAG: Med en fukt-måler kan man se om – Her sprutet vannet da jeg gikk løs på tømmeret med slipemaskinen, sier Bjørndal og peker på et område av veggen der en konstruksjonsfeil ved takrennen hadde gjort at vannet som skulle ledes bort fra huset, i stedet hadde rent rett på veggen.
- Tørkeprosessen er nå godt i gang, men det går langsomt. Noen steder er fukten en gjest som slett ikke vil gå, selv om festen for lengst er over. Problemene er særlig store i to av lafteknutene, samt på nord- og vestveggene, som ikke får samme opptørking som de to mer solvendte sidene av huset.
– Problemet med soppbefengt tre er at det virker som en svamp. Men får vi dette til å tørke, blir vi kvitt soppen som vokser inni stokkene, og når den forsvinner, vil også insektene som bor der bli borte, sier Bjørndal.
De verst angrepne områdene har han behandlet med impregneringsmiddelet Boracol 10, og han har også forsøkt med ren terpentin.
PROBLEMOMRÅDE: Lafteknutene er blant tømmer-husets svakeste punkter i forhold til fukt. – Kjerneveden er ikke angrepet. Men her er det dessverre ikke mye kjerneved, kommenterer snekkermester Otto Stornes i Dør og Vindusvern AS, som er ekspert på antikvarisk restaurering og bistår i prosessen.
Han anbefaler å behandle treverket med linolje, som er et rent naturprodukt, når tømmeret har tørket.
– Vi ser det gang på gang når vi restaurerer gamle hus og bygninger: Det er de gamle teknikkene, og de rene naturproduktene, som holder best, sier Stornes.
Et alternativ kan også være å kle inn tømmerveggene i panel etter at det har tørket.
Optimistisk
Henneberger håper at hennes historie kan vekke andre som planlegger å bygge med tømmer. Det krever god kompetanse, både om materialer og byggeskikk for at ting skal bli riktig, og for at bygningen skal bli holdbar og sunn. Å gi opp er imidlertid ikke på Hennebergers agenda.
– Hadde jeg visst det jeg gjør i dag, ville jeg nok ikke valgt tømmerhus. Men det ligger ikke i min natur å sette meg ned og gråte. Vi får bare gjøre det som må til for å få huset tørt igjen. Men tørt, og friskt, skal det bli. Det har jeg bestemt, smiler hun. raa@huseierne.no