I april begynner det tunge arbeidet med å tørke tang for fuglevokterne i Hysværet. Så må reirene bygges. Målet er å få så mange ærfugl som mulig til å flytte inn og sette bo i mai og juni. Snefrid Jakobsen kan friste med om lag 150 eneboliger og rekkehusleiligheter.
Hysværet er en øygruppe langt, langt til havs på Helgelandskysten, ca. 12 nautiske mil nordvest for Vega. Å holde ærfugl som husdyr har vært tradisjon her i uminnelige tider, og dunsanking var en like viktig inntektskilde som fiske. Fra ærfuglen får man nemlig den svært så eksklusive ederdunen som har varmet adelen i Europa og væreierne på Nordlandskysten. I dag må man betale ca. 40 000 kroner for én eneste dyne, og likevel er etterspørselen langt større enn det som kan leveres. Ederdun er særdeles myk og fnugglett, og skiller seg fra andre duntyper ved at den ikke har stilk.
243 000 husstander drar nytte av medlemsfordelene i Huseierne. Klikk her for å bli medlem du også.
Verner og vokter
Snefrid Jakobsen er en av dem som fører tradisjonene videre. Hun og mannen Øystein Ludvigsen, som har vokst opp her ute, holder til ytterst i havgapet fra april til oktober. I de mørkeste vintermånedene flytter de inn til Vega og er bare sporadisk ute på øyene for å se etter villsauene som beiter her hele året.
Tidlig på våren må tang høstes og legges til tørk på bergene. Det er tungt arbeid. Så må det lages reir. Da må det legges godt med tang i bunnen. Ea, som er et annet navn på ærfuglhunnen, sjekker forholdene ved å grave. Og hun er en kresen dame; er det ikke tørt nok, drar hun videre. Tangen gjør det også lettere å rense duna etterpå.
Ærfuglen vil som nevnt ha det tørt, og foretrekker hus med tak. 
Ærfuglen foretrekker hus med tak, og slike hus har Snedrid Jakobsen bygget mange av Snefrid Jakobsen bruker det hun finner. Treverk som kommer rekende med havstrømmene kan brukes. Også gamle eternittplater - selv om det ikke er forskriftsmessig å bygge med asbest i dag. Båter som er gått ut på dato blir flotte e-baner - som er et annet ord for rekkehus. Men hun bygger også flotte eneboliger til dem i stein.
Sist sommer gjorde hun klar ca. 150 reir. Narreegg brukes for å få fuglene til å legge seg, men bare 50 - 60 ærfugl lot seg friste. Det er med andre ord et møysommelig arbeid. Men har fuglene først funnet en bolig de liker, kommer de gjerne tilbake. Så det er om å gjøre å få ungfuglene til å sette bo.
- Før var det vanlig å bygge reir i sommerfjøsene og i bislagene også. Ærfuglen var nok mer vant til folk før. Da kunne man løfte fuglene av reiret og hente egg, forteller Snefrid. Det går ikke i dag. De er blitt veldig vare. Hun prøver å prate med dem, men unge fugler flyr veldig fort av reiret.
Å bygge reir var mennenes oppgave da Øystein vokste opp - og så var det kvinnene som holdt på med dunarbeidet.
Den siste fiskebonden
I Hysværet har dunsanking vært en ubrutt tradisjon siden middelalderen - minst. Da man i 1997 begynte arbeidet med å bygge opp et dokumentasjonssenter om ærfugl på Nes på Vega, var det i grevens tid. Øyene var fraflyttet, og mange av fuglevokterne var godt voksne. Den siste fastboende i Hysvær døde det året. Forfatter Inga Elisabeth Næss, som har skrevet flere bøker om ærfuglen, var initiativtager til å starte Nordland Ærfugllag. Snefrid var med fra starten. Det er blant annet holdt kurs for ærfuglvoktere. Mange har hatt lyst til å ta opp igjen fuglevoktergjerningen. Hun anslår at det er mellom 40 og 50 fuglevoktere på Helgelandskysten i dag.
Vegaøyan ble skrevet inn på UNESCOs verdensarvliste i 2004. Dette er Norges største skjærgård med omtrent 6 500 øyer, holmer og skjær. Hysvær består av ca. 300 holmer og skjær. I dag er det stort sett sommergjester som besøker dunværet. Da Øystein Ludvigsen vokste opp var det mellom 65 og 70 mennesker i Hysvær. På det meste bodde det 115 mennesker her og i Skjærvær, og det var stort sett én familie på hver øy. Fisken i havet ga livsgrunnlaget. Kyr og sauer var det stort sett på hver holme.
- Var det for lite fôr på én holme, svømte kyrene over til den neste. Dagens kyr ville ikke klare det. Nordlandskyrene melket ikke så mye, men de var svært nøysomme; spiste lite og var sjelden syke, forteller Øystein. Til og med 50 storfe var det her ute.
Han husker at i knipa på våren måtte dyrene få tare, og da ble fløten rosa.
Øystein forteller at de også hadde katt. Den stod i bånd eller ble holdt innesperret i hønsehuset i 
En gammel robåt saget i to kan også gjøre nytten som husvære.hekkesesongen. Den måtte ikke forstyrre ærfuglen. Men katt var viktig for å holde jordrottene unna.
- Da vi begynte på ungdomsskolen måtte vi inn til Vega og bo hos private, og det var ikke bare, bare, minnes Øystein.
Snefrid Jakobsen og Øystein Ludvigsen holder nå hus i den gamle skolebygningen hvor Øystein tråkket sine barnesko. I 1930 var det ca. 30 elever her. I 1954 ble det innført skoleskyss, og da slapp barna å bo på internat. Skolen var i drift til midt på 80-tallet. Paret klarer seg godt uten strøm. De har aggregat, solceller og vindmølle, men kjøl og frys er et problem. Derfor er det viktig å planlegge.
- Nei ensomt blir det ikke, vi har alltid noe å holde på med selv om det kan være litt roligere på vinteren, sier de samstemt. Øystein fisker litt, og de har mellom 150 og 160 vinterforede villsau. Gresset slås på gammeldags vis med ljå og slåmaskin, og det henges til tørk på hesjer. Slik holdes kulturlandskapet i hevd. I sommermånedene driver de også gjestehuset Gåkka.
Søppeltragedie
Øystein husker godt at bestefaren fikk bergingslønn. Fløt det ting i land før, hadde man plikt å melde fra til staten. Da la man en stein med merke på så man visste hvem som hadde funnet det. I dag er det ingen som bryr seg. Så paret utnytter drivveden som reker på land. For to år siden kunne Øystein bygge nytt uthus på 10 x 20 m uten å måtte betale for materialene. Men det meste som driver i land i dag er dessverre plast.
- Det er forferdelig mye søppel, og det er en tragedie, sier Snefrid. Hun plukker og plukker plast, men klarer bare å få med seg en promille. Mange fugler setter seg fast i fiskegarn som ligger langs land.
- I løpet av tre år må plastutslippet ha doblet seg. Det er virkelig ille. Sist vinter fikk jeg en torsk med en ketchupflaske i magen. Det er skremmende, sier Øystein.
Dyrebare dyner
Hus & Bolig fikk være med Snefrid på jakt etter forlatte reder i juni sist sommer. 
For å få nok dun til ei dyne trenger du 1 kg fnugglett dun Når ærfuglungene er store nok, legger mor og barn på svøm. Da kan den ettertraktede duna som ea har bygget rede av, sankes. Den har hun nappet fra eget bryst. Skal du ha nok ederdun til en dyne, trenger du ca. 1 kg og det er dun fra 60 - 70 reir. Å rense duna kan ta flere uker. Når den plukkes er den full av tang. Først når man vet hvor tidkrevende og vanskelig det er å få tak i den verdifulle duna, skjønner man hvorfor den er så kostbar.
Den norske ærfuglbestanden var på ca. 190 000 par i 2004. Nye tellinger viser at bestanden har sunket betydelig. Noen forskere tror den er halvert. Ærfuglen er utsatt for oljesøl og et lett bytte for mink, oter, kråke og svartbak.
- Kråka er lei til å stjele egg, forteller Snefrid. Det er også mye ørn ute på øyene, men de tar først fuglene som ligger vilt. Mink har det heldigvis vært lite av de siste årene. Øystein har vært en flittig jeger.
Båter i full fart, fisketurisme og støy er også et problem, dessverre. Fuglene skremmes.
- Ungene dukker, mor flyr og så kommer måsen. Før gikk man aldri på land i mai og juni. I dag går man på land over alt påpeker Snefrid.
I Øysteins besteforeldres tid ble det solgt dun - og det kunne være like innbringende som lofotfisket.
- Kong Olav var en av dem som kjøpte, husker jeg. Da måtte det samles fra flere øyer for å få nok, minnes Øystein.
- Dronning Sonja fikk en barnedyne da hun var på besøk, skyter Snefrid inn.
Det er dessverre mye juks med ederdunsdyner. Nordland Ærfugllag er opptatt av kvalitetssikring, og medlemmene merker dynene med silkebånd med logo. Hver og en må påføre hvem som har sanket duna og hvor den kommer fra. Og hvis du er så heldig å ha en ederdunsdyne, er rådet fra Snefrid: Få den forsikret spesielt!
