På private veier skal de som har hytter eller boliger til veien betale for vedlikehold, oppgradering og snømåking. 

I denne saken forklarer vi hvilke regler som gjelder for kostnadsfordeling, hvordan arbeidet skal organiseres og hvor mye den enkelte må betale.

Har du spørsmål eller trenger hjelp om dette? Huseiernes medlemmer får gratis juridisk rådgivning. Les mer her!

Last ned forslag til vedtekter for veilag her.

 

Privat eller offentlig vei?

Spørsmålene melder seg når veiene er private. Og veglova fra 1963, paragraf 1 slår fast at alle veier som ikke er offentlige er å regne som private.  

Offentlige veier er veier som:

- Er åpne for allmen ferdsel
- Vedlikeholdes av stat, fylkeskommune eller kommune

Det betyr altså at veier kan være private når de er åpne for allmenn ferdsel, men som ikke vedlikeholdes av myndighetene.

Pass på at vurderingen av "åpen for allmenn ferdsel" i veglovens betydning er litt streng. I en høyesterettsdom fra 2004, slo man fast at når veien for eksempel kun benyttes som atkomst til boliger, vil den trolig ikke regnes som åpen for allmenn ferdsel. 

I veglova er det kapittel 7 som har regler om private veier. Det er disse reglene som i utgangspunktet regulerer spørsmål av typen nevnt innledningsvis.

Men pass på: Enkelte av reglene kan fravikes. Det betyr for eksempel at en privat avtale vil kunne gå foran lovens regler.

Veglova kan også være satt til side ved bestemmelser fastsatt ved jordskifte.

 

Hvordan fattes beslutninger for private veier?

Ofte oppstår det uenighet omkring praktiske beslutninger som må tas i forbindelse med drift av private veier.

For spørsmålet om hva som regnes som privat vei, se her. Skal grusveien vedlikeholdes, eller skal det foretas en oppgradering ved å asfaltere? Hvordan skal veien holdes fri for snø om vinteren? Veglovas paragraf 55 har bestemmelser om organisasjonsform og styringsorganer til veifellesskapet.

Alle som har plikt til å delta i vedlikehold og utbedring etter lovens paragraf 54 utgjør et veilag.

Veilaget er en slags generalforsamling, som vil være lagets øverste myndighet. Dette skal møtes i utgangspunktet én gang i året.

Det er veilaget som forvalter den daglige driften, tildeler nye bruksretter og gir nærmere regler for bruksretten til de eksisterende brukerne.

Dersom det er litt størrelse på veilaget, kan det være hensiktsmessig å velge et styre. Typisk vil dette bestå av en styreformann, en sekretær, en kasserer og et par styremedlemmer.

NB: Medlemskapet i veilaget er bundet, det vil si at man ikke kan melde seg ut uten også å måtte slutte å bruke veien.

 

Les også

Trær på naboens tomt

 

Beslutninger fattes som hovedregel etter flertallsvedtak i veilaget, der hvert medlem i veilaget har en stemme. For de litt større veilag, er imidlertid en praktisk variant at man delegerer en del av beslutningsmyndigheten til et styre.

Veilaget fastsetter i så fall styrets fullmakter i lagets vedtekter. 

MÅKING: Hvem skal ordne med måking og hvor mye skal betales? Her finner du svaret!

Hvordan fordeles kostnader i veilaget?

Arbeidene som utføres i tilknytning til en privat vei kan være mange, men hvem skal bære kostnadene og hvordan skal de fordeles på disse?

Dersom kostnadsfordelingen ikke er regulert på annet vis, for eksempel ved avtale, er det veglovas § 54 som gir bestemmelser om dette.

 

Les også

Jeg vil sette opp gjerde - hvordan går jeg frem?

 

De som kan tenkes å være forpliktede til å dekke felleskostnader ved veien er ifølge loven ”kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett”.

Det er altså ikke bare grunneiere eller de som har en formell rettslig bruksrett (veirett) som kan omfattes av vedlikeholdsplikten, men også andre som faktisk bruker veien.

Eksempel på sistnevnte kan være en ikke-avtalt bruk av vei som snarvei mellom to hovedveier.

Personkretsen som er vedlikeholdsforpliktet skal bidra ”kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen”.

Det betyr at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne på bakgrunn av den enkeltes faktiske bruk.

Hvorvidt man er grunneier, eier av veien eller kun en bruksrettshaver, eventuelt en kombinasjon av disse rettslige posisjonene, er altså ikke avgjørende.

For eksempel vil en grunneier som ikke bruker veien i det hele tatt ikke være forpliktet til å bidra til vedlikeholdet. 

Men hva innebærer egentlig prinsippet om forholdsmessig kostnadsfordeling etter bruk?

Rettspraksis viser at det kan tenkes forskjellige løsninger alt etter de konkrete omstendighetene som foreligger.

Her er noen praktiske eksempler: 

Stort tettbebygget område med mange bolighus

Først kan vi tenke oss et relativt stort område tett bebygget med bolighus, der boligtrafikken vil være den dominerende. Det kan imidlertid også tenkes noe trafikk til nærbutikken, barnehage m.m. I et slikt tilfelle er en kostnadsfordeling etter den enkeltes konkrete bruk lite egnet. Utgangspunktet bør være at en husstand utgjør en bruksenhet.

Om beliggenheten for den enkelte betyr at man benytter en kortere eller lengre bit av den private veien, bør ikke spille noen rolle. Heller ikke bør det kompenseres for antall personer eller biler i den enkelte husstanden.

Det vanlige i slike boligveifellesskap er derfor å likedele kostnadene mellom brukerne.

Denne modellen brukes også ofte for større hyttefelt.

Unntak kan tenkes for de helt små veilagene, der det kan være naturlig å gjøre justeringer som følge av for eksempel en husstands utleie av sokkeletasje eller næringsvirksomhet som medfører økt trafikk.

Lange private veier utenfor tettbygget strøk

Et annet praktisk tilfelle utenfor tettbebygde strøk, vil være den private veien som gjerne strekker seg kilometervis innover landskapet. Eiendommene ligger spredt langs hele veiens lengde.

For en slik vei vil det være praktisk å legge prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt til grunn.

Kostnadene fordeles da etter hvor langt stykke av veien man benytter.

Den som har kortest vei til eiendommen betaler minst, og motsatt.

Når den matematiske fordelingen basert på antall meters/kilometers benyttelse av veien er gjort, kan det være aktuelt å gjøre skjønnsmessige justeringer om den enkeltes bruk avviker fra hva man vil kalle ”normal bruk” av veien.

Dersom for eksempel en av boligeierne som binæring kjører tømmer i stor stil, bør han måtte tåle et tillegg som følge av dette.

Har du spørsmål eller trenger hjelp om dette? Huseiernes medlemmer får gratis juridisk rådgivning. Les mer her!